Saigon og Palawan

For noen dager siden ankom vi vårt siste land på reisen: Filippinene. Vi liker det veldig godt så langt – hyggelig mennesker, chill stemning og vakre landskaper, til tross for at vi har hatt litt uflaks med været.

På lørdag fikk vi gjort et par ting i Saigon; vi fikk sendt hjem et par ting fra dette fancy postkontoret:

Utenpå

Inni

En gate i Saigon

Vietnam var fransk koloni, og enkelte ord og navn reflekterer det. Ved siden av postkontoret lå kirken Notre Dame:

Vi spiste Pho til lunch; en vietnamesisk spesialitet. Kelneren svarte ”I don’t know” da vi spurte hva som var i den, men vi tror det var nudler, kjøtt, løk og purre. Og ja, en stor brusk. Den spiste vi ikke, men maten var da ganske god :)

Vi gikk til Reunification Palace. Bygningen var egentlig bygget som et presidentpalass, men i 1975, etter at Nord-Vietnam hadde vunnet krigen og Saigon overga seg til dem, kjørte det kommunistiske tangser inn i den.

Neste stopp var War Remnants Museum, et museum som viser krigens brutaliteter – ikke akkurat i amerikanernes favør. Det var blant annet info om alle som støttet/støtter Vietnam under og etter krigen, bilder av skadene og drepte under krigen, og bilder av barn med defekter hovedsakelig som følge av at giften Agent Orange ble sluppet ut i Vietnam for å hemme landet. Ikke hyggelige syn.

Protester mot krigen i Moss

Trafikken er litt crazy i byene i Vietnam. Som nevnt er det massevis av motorsykler. Når man skal krysse veien hjelper det ikke med fotgjengerovergangner - ingen stopper for deg. Trikset er å bare begynne å gå ut i veien. Man bør ikke løpe over, men heller gå sakte sånn at mopedene kan beregne om de skal kjøre foran eller bak deg.

Her må man bare gå på!

Vi spiste bolle og smoothie (vi drikker mye fruit shakes på denne turen – det er billig, godt og selges overalt), før vi tuslet litt i byen, og til senere spiste middag. Etter det bar det til flyplassen, der vi klokken ett (fint tidspunkt? Nei) fløy til Manilla. Der måtte vi sjekke inn på nytt, da vi klokken åtte skulle ta neste fly til øya Palawan, sørvest for Manilla.

Haha, komisk opplevelse på flyplassen! Margrethe (den slyngelen) smittet meg med øyeinfeksjon, så jeg var Miss Red Eye (igjen..) da vi skulle ta det neste flyet videre. Guttene som sjekket oss inn bare: ”Your eye i soar, yes? You have to walk with your head down so that people don’t see that you have an eye like that – you’re not allowed to fly when you have an infection”. What?? Det hadde jeg aldri hørt før og jeg ble litt skremt av tanken på å måtte bli i Manilla til infeksjonen var over – men da vi entret flyet snudde flyvertinen seg vekk. Jeg kom meg fint på flyet. Haha, jeg skjønte aldri om de guttene bare tullet med oss..

Vi kom frem til Puerto Princesa på Palawan halv ti på søndagen og to timer etter satt vi i en van til El Nido, som er helt nord på øya. For et reisedøgn!! Puh. Turen tok seks timer. Vi fant oss raskt hostell i den lille gaten byen består av. Gaten ligger parallelt med standen, og har nesten ingen turister :D Vi bodde i en ”hytte” med bungalow-stil fire meter fra stranden :) Flott solnedgang den første kvelden vår:

Vi spiste og la oss klokken ni – ganske utslitte.

På mandagen var vi på båttur med en italiener og to guider fra ni til fire. Vi var innom fem av de mange vakre stedene som ligger rundt El Nido. Området utenfor byen heter Bacuit Bay Archipelago, og det minner om Phi Phi-øyene i Thailand og Halong Bay i Vietnam, som jeg har skrevet om før. Flotte kalksten-øyer/klipper ute i havet, de fleste med vegetasjon. Mange av dem har strender. Robinson-ekspedisjonen spilles faktisk inn på den ene øya nå (vet ikke for hvilket land).

Vi kjørte til Small lagoon, der man måtte svømme eller padle kayak for å komme inn (ergo ingen bilder). Det kuleste som skjedde her var at den ene guiden på en av båtene svømte ned til bunnen (mens vi andre så på med snorkleutstyr) og fanget en blekksprut med hendene! Kult å se på. Den ble lunch for oss :D Vi var så i Big lagoon – som altså var større. Det var litt overskyet og til tider regn, så vannet var ikke så turkist som det det nok er når det er ordentlig sol! Men, men.

Båten vår

 På neste stopp snorklet vi en stund – mange fine fisker og flotte koraller. Vi fikk servert grillet svin, fisk – og blekksprut – til lunch. Yummi! Det neste stedet var Secret lagoon. For å komme inn i den måtte vi svømme inn i et hull i ”veggen” på den ene klippen, og bakenfor hullet skulte det seg altså en lagune.

Den ene guiden griller fisk

Inngangen til Secret lagoon

Til slutt stoppet vi ved en strand der vi snorklet mer og solte oss.

Lille byen El Nido
 

Enda mer nydelig solnedgang denne kvelden:

På tirsdagen var det fint vær (enn så lenge..), så vi bestemte oss for å leie båt for oss selv som kunne ta oss ut til en ”egen” øy. Vi tilbrakte dagen på Paradise Island – helt alene! Digg. Det vil si, det var digg helt til alt ble grått og det pissregnet en god stund. Jaja. Vi var positive – endelig kom de stygge ponchone vi hadde kjøpt (men aldri brukt) til Gibbon Experience til nytte!

Etter regnet fikk vi selskap av masse mygg. Herlig. Det var også mye maur og morsomme krabber på stranden. Den ene jævelen kløyp meg da jeg lå og sov! Dusten. Uansett: litt sol fikk vi da. Det er tross alt regntid her, så vi kan ikke forvente strålende vær hele tiden ;)

Pøsregn

I går morgen reiste vi med van i tre timer mot landsbyen Port Barton. Etter de tre timene måtte vi ta lokalbuss den siste timen – det var en morsom opplevelse! Den var stappfull med folk og varene deres. Å ta lokalbussen tok sikkert dobbelt så lang tid som å leie privattransport (som var dobbelt så dyrt), av flere grunner: det var store vannhull og humper i veien på grunn av regnet (det regnet hele morgenen/ formiddagen), bussen stoppet ulike steder for å laste på store poser med ris, de lokale kjøpte ting fra butikkene langs veien, pluss at passasjerene kunne hoppe på og av bussen akkurat hvor man ville – altså tok det en stund å komme frem.

Men byen er koselig, med få turister. Vi har etter et døgn her møtt på åtte andre turister – og vi tror ikke det er veldig mange flere her.. Liker det! Det bor bare rundt 4400 folk i byen :) Nå bor vi på et koselig sted med hage og bambushytter ned til stranden. I El Nido var har man bare tilgang på strøm mellom seks på ettermiddagen til seks på morgenen, men her er det bare strømtilgang mellom seks på ettermiddagen og tolv på natten. Noen av hotellene og restaurantene har generator da, så da kan de tilby strøm noen timer til av døgnet.

I dag dro vi på ’island hopping’ med to svensker, to nederlendere og to guider. Det er mange øyer med fine strender rundt Port Barton, og vi fikk se en del av det. Vi stoppet ved noen koraller og snorklet, vi lå litt på en strand før det begynte å regne, og da det regnet som verst satt vi under tak på en restaurant på en annen øy. Dumme regn.

I morgen tidlig drar vi tilbake til Puerta, der vi landet med flyet, og tilbringer dagen der, før vi dagen etter drar til en annen øy; Boracay. Bare én uke igjen av reisen vår!! Rart.

Vietnam-oppholdet nærmer seg slutten

Noen bilder av ting man kan plassere på sykkelen sin:

Morsomt hvor mye de får plass til på motorsyklene sine; alt fra fem familiemedlemmer til døde griser til små ”butikker”. I Hanoi er det 4,5 millioner motorsykler/mopeder, til en befolkning på rundt 5 (6? 4?) millioner.

På søndagen hadde vi noen timer i Hanoi før vi skulle reise videre. Vi gikk til en innsjø i gamlebyen, tuslet rundt den, og vi var på historisk museum. Vi bommet litt der! Jeg hadde håper det skulle være litt ”nyere historisk”, slik at jeg kunne lære med om revolusjonen og krigen, men det gikk litt skeis. For det første var tingene til utstilling  fra og med før Kristus og den avsluttet med revolusjonen (altså ingen krig), men det mest klønete var at alle infoplakatene de hadde var på vietnamesisk.. Så der lærte vi ikke alt for mye. Men kulturelle var vi! 

Sykkeldrosjer

Dumme museum

Vi kom frem til Hoi An sent på kvelden, og å finne hotell gikk fint. Vi hadde hørt og lest at Hoi An skulle være en koselig by – og det stemte til de grader! Vi tuslet noen timer i den på mandagen. Gatene var smale, mange små koselige hus, hyggelige sjapper og trær overalt med blomster eller lanterner. Og massevis av skreddere! Hoi An er det beste stedet i Vietnam til å få skreddersydd klær, så vi måtte slå til med to kjoler hver. (Vi ville ikke kjøpe mer, siden vi forhåpentligvis går ned litt i vekt når vi kommer tilbake til Norge – haha.) De ble fine, og de lagde dem kjapt. 

Vi spiste lokal lunch ved elven, og vi gikk over Japanese Covered Bridge. Vi var i en Assembly Hall, og vi var i et ancient House. Det var bygget på slutten av 1700-tallet og den samme familien, syv generasjoner, har bodd der siden. Det var spennende arkitektur der inne; en blanding av kinesisk, japansk og vietnamesisk. Hvert år blir rundt halve første etasje oversvømt, men huset klarer seg siden det er så solid bygget.

Japanese Bridge

Ancient house

Assembly Hall

På kvelden var vi på kokekurs. Vietnamesisk mat er den maten jeg har likt best så langt, så vi måtte jo lære å lage noe av den :) Vi lagde fisk grillet i bananblader, vårruller og biffsalat. Vi spiste det og noen andre lokale retter etterpå, og det var veldig godt!

På tirsdagen var det tidlig opp; vi skulle på utflukt til verdensarvlistede My Son. Det er et stort område med rundt 70 monumenter; My Son er et av de viktigste ancient monumentene i Vietnam. Det ble funnet i 1898, og var det spirituelle senteret for Cham-emperiet i sin tid. Dessverre har det blitt ødelagt av været, jungelen og krig i ettertid.

Man vet ikke hvor godt området er ryddet for miner, så det anbefales ikke å reise dit på egenhånd. Men vi hadde med en morsom (og delvis uforståelig) guide, så det gikk fint. 

Asiatere som har kledd seg GODT. Vi svettet i hjel med shorts og singlet..

Guiden viser "symbol of male"

Shiva

Etter bussturen tilbake tuslet vi litt i byen igjen, spiste lunch med retter som Hoi An er kjent for og hentet kjolene våre. 

Min stuffed squid

Margrethes rispannepaker

Elveområdet

Hurra!

Tørket krydder på gaten

Klokken seks gikk bussen vår til Nha Trang. Det var en interessant opplevelse! For det første besto den av senger – det har jeg aldri vært med på før i en buss! Digg. (Uten at vi sov noe bedre for det..) For det andre viste de skrekkfilmer (!??) på tven i bussen.. Idiotisk. Det var barn på bussen! Og skrekkfilmhatere som meg.. Tven var rett foran meg, så jeg satt skrekkslagen foran skjermen og så diverse ekle, ekle ting skje med asiatere. Traumatisk :(

På onsdagen var vi fremme halv seks, fant oss hostell og frokoststed og lå på stranden fra klokken ni. Nha Trang er liksom ”strand-hovenstaden” i Vietnam – deilig! På kvelden ble det middag og litt drikking, og på torsdagen tilbrakte vi også dagen på stranden og på kvelden dro vi ut.

Dette vakke feil! Lite folk var det og :)

Strand til venstre.. 

Og strand til høyre!

Vi tvang oss opp klokken syv i dag for å ta bussen til Ho Chi Mihn City/Saigon klokken åtte. Kjedelig tur som varte nesten tolv timer. Ikke rart det tar lang tid når bussen har en gjennomsnittsfart på 40 km/t eller noe..

Men nå er vi i alle fall på plass på vårt nye hostell! Vi ble kjørt dit på mopeder - haha; å sitte bakpå en moped med mine to sekker og en pute gjennom folksomme gater og regn var ganske morsomt.. I morgen skal vi oppleve Saigon, før det i morgen kveld bærer til Palawan på Filippinene. Gleder meg!